Året er 1945, Shah Reza som er makthaveren i Iran  styrer landet med gjerngrep. Befolkningen i iran krever reformer.  

På dette tidspunktet, under Raza Shahs regime, ble kurderne i Iran undertrykt og forfulgt av de iranske makthaverene, noe som har vart til den dag i dag. De fikk ikke lov til å snakke kurdisk verken på skolen eller på andre offentlige steder. Det var særlig de kurdiske landsbyene var under sterk oppsyn og blei kontrollert av det iranske militæret. All partipolitisk virksomhet til fremme for kurdisk selvstyre og politisk innflytelse var trengt forbudt. Kort sagt var den kurdiske befolkningen fengslet utenfor murene.

Etter 2. verdenskrig blei kurdernes historie forandret. Da Iran blei okkupert av de allierte styrkene i 1941, ble den kurdiske delen liggende igjen som ”ingenmannsland”. Befolkningen så en mulighet i dette og begynte å organisere seg for å danne et selvstendig kurdiske stat for første gang i historien.  Med tiden våkner det en sterkere nasjonalfølelse blant folket og flere og flere begynner å drive med partipolitisk virksomhet. Dette førte til at Parti Demokrati Kurdistani Iran ( heretter PDKI) blir stiftet 16. august 1945 (25. Gelawej 1945) med Qazi Muhammed som den første lederen.

Dette partiet  som var den første kurdiske partiet i Iran tiltrakk seg uttalelig mange unge mennesker som brant for å innføre demokrati i Iran og et selvstyrt Kurdistan. Med enorm støtter fra Qazi Muhammed og PDKI blei disse unge menneskene organisert i et eget ungdoms forbund som var det første  kurdiske ungdomsforbundet i historien. Forbundet stiftes offisielt i 1946 i byen Mahabad og får navnet   ”Yeketi Lawani Hizbi Demokorati Kurdistani Iran”, altså Det Kurdiske Ungdomsforbundet.

2. januar 1946 (2y Rebendan 1946) samlet Qazi Muhammed en stor folkemengde på torget i byen Mahabad og utropte Den Kurdiske Republikken i Iran. For første gang i historien eksisterte det en selvstendig kurdisk stat. Men gleden over å tilhøre et eget stat ble kortvarig. Den Kurdiske Republikken ble knust av den iranske militære styrken. President Qazi Mohammed og hans medarbeidere ble tatt til fange av det iranske regime. 30. mars 1947 (10. Xakelewe 1957) ble han sammen med to av hans nærmeste medarbeidere henrettet på samme sted der de året før hadde erklært et uavhengig og selvstyrt Kurdistan.

Under den Kurdiske Republikken som varte i knapt et år hadde Yeketi Lawan et bemerkelsesverdig rolle frem til republikkens fall. Side ved side med PDKI markerte de sin aktiv deltakelse i form av forkjellige kulturelle og politiske aktiviteter for styrke det kurdiske selvstyret. Med PDKIs støtte og hjelp klarte forbundet på kort tid å bli en enerkjent forbund i de forkjellige kurdiske byene. Før Den Kurdiske Republikkens fall hadde Lawan klart å danne en skole for kurdiske barn, slik at de fikk muligheten til å lære sitt eget språk. De hadde blant annet et tilbud til sine medlemmer som gikk ut på å gi stipend til studenter slik at kunne reise til Sovjet Unionen og studer der.

Etter Den Kurdiske Republikkens fall ble mange av Lawans medlemmer og tilhengere drept, arrestert og fengslet av den iranske regimet. Forbundet fikk en kjempe tilbake fall etter denne hendelsen. De medlemmene som var igjen måtte på nytt kjempe for sitt sak i all hemmelighet på samme måtte som de hadde gjort før republikken. Etter denne hendelsen samlet det kurdiske folket sine krefter igjen. Det partiet som Qazi Muhammed hadde opprettet var nå blitt den enste veien til en nytt kursdisk selvstyre i Iran. Etter hvert tilsluttet mange av Lawans medlemmer PDKIs gerilja styrker, altså ble dem Peshmerge.

I 1979 måtte Shahen flykte, og den religiøse lederen ayatolla Khomeini kom til makten etter den iranske revolusjonen. Han utropte Iran til en islamsk republikk som skulle styres etter Koranen. Hans militære styrker fengslet både liberale demokrater og kommunister.

Under revolusjonen hadde Yekite Lawan en synlig deltakelse for å styre Shahens regime. De utnyttet det politiske oppstyret under revolusjonen og reiste til de forkjellige kurdiske byene og landsbyene for å danne underavdelinger av forbundet. På denne tiden oppfordret Lawan kurdiske ungdommen til å delta i revolusjonen. Resultatet ble av de deltok aktivt og med stor engasjement. De hadde blitt lei av situasjonen kurdere befant seg i, og hadde fått nok av å bli undertrykt av Shahen. Nå hadde de muligheten til å påvirke den politiske situasjonen for godt

Kurderne var de første av de nasjonale minoritetene i Iran som forlengte lokalt indre selvstyre etter Shahens fall. Omtrent  tre år etter revolusjonen jobbet Lawans medlemmer fritt, uten frykt for å bli arrestert eller drept. I de tre årene ble forbundet større og større for hver dag som gikk. Siden de nå ikke behøvde å jobbe i skjult kunne de lettere nå kurdiske ungdommer og spre sitt budskap blant folk. Et budskap om å la kurdere få selvsyre i sine områder, om å få friheten til å dane politiske og kulturelle organisasjoner. Budskapet var at innenfor de kurdiske områdene skulle administrasjonsspråket være kurdisk, kvinner og menn skulle være likestille. De ville rett og slett gi de kurdiske barn og ungdom en lys fremtid. Disse budskapene og målsettingene var bare en del av det Lawan kjempet for.

Det tok ikke lang tid å oppdage at den nye islamske regimet var like diktatorisk og maktsyk som den forrige regimen. Enda engang måtte all politisk og kulturell virksomhet som kjempet for blant annet kurdere tildekkes og skjules igjen. Mange kurdere mistenkt for politisk virksomhet ble fengslet, torturert og henrettet. En rekke kurdiske landsbyer ble ødelagt og befolkningen deportert. De kurdiske områdene var lenge lukket for internasjonal press og utenlandske menneskerettighets organisasjoner.

September 1979 besluttet PDKI å gå til  åpen krig mot Iran etter at den islamske regimet erklærte ”hellig krig” mot den kurdiske befolkningen. I mange år kjempet PDKI i landsbyene, men etter hvert ble de nødt til å flukte til nabolandet Irak for å kunne fortsette  den væpnet kampen mot undertykklese og urettferdighet. De fleste Yeketi Lawan medlemmer slå seg sammen med PDKI og kjempet på lik linje med PDKIs medlemmer.

I krigen ble mange unge gutter og jenter drept. Ungdommer som trodde på et prinsipp om demokrati. De ble drept fordi de hadde et drøm om å tilhøre et land. De ble fengslet og torturert fordi de ville være med å utforme sitt fremtid. De måtte fylkte fra sitt moderland fordi de ville  kjempe for det kurdiske folkets kam mot undertrykking.

I dag er Yeketi Lawan som forbund spred over helle verden. Forbundet har sin hovedbase i Komye i den kurdiske delen i Irak. Lawan har avdelinger i Europa, Canada, USA og Australia. Nå har Lawans aktiviteter blitt svært bredte og allsidige. Men nå er deres budskap og målsettinger mer av kulturell art enn politiske.

I alle land jobber Yeketi Lawan aktiv med å samle kurdiske ungdommer rundt forbundet. Forbundet representerer de kurdiske ungdommene i de forkjellige landene.

Yeketi Lawan hadde et historisk år da de for første gang holdte sitt første årsmøte (Kongre) 26. desember 2000 i Kurdistan. Avdelingene i de forkjellige landene hadde sendt sine representanter for å delta og være med å bestemme saker som angår Yeketi Lawan. Nå holdes det årsmøte hvert 2. år i Kurdistan, der det velges en hovedstyre som er det aller høyeste organet for Yeketi Lawan.

Helt siden dannelsen av Yeketi Lawan i 1946 har de  kjempet for  det  kurdiske folkets rett til frihet, demokrati og selvstyre i Iran. Lawan mener at vi som alle andre nasjoner har rett til å tilhøre et land.